Å gi best mulig behandling og rehabilitering for torturofre er ikke valgfritt, men en forpliktelse for Norge, basert på FNs torturkonvensjon fra 1984, Istanbulprotokollen, den europeiske menneskerettskonvensjon, og noen andre lovtekster. 

Derfor burde det være en selvfølge at alle som i asylintervjuet oppgir at de har vært utsatt for tortur, umiddelbart får tilbud om et møte med en lege eller psykolog som har kompetanse på dette området. Slik er det ikke i dag. For å oppnå dette bør UDI bes om å identifisere torturofre under asylintervjuet.

I 2017 rapporterte Amnesty International om tortur eller annen mishandling i 141 land, fra alle verdensdeler. Torturskader fører til komplekse utfordringer som påvirker fysiske, psykiske, sosiale, juridiske, velferdsmessige og åndelige forhold (Patel et al., 2014).

Istanbul-protokollen representerer den internasjonale minstestandarden for å utrede og dokumentere tortur og annen umenneskelig behandling. Istanbul-protokollen gir tre faglige retningslinjer for leger, psykologer og advokater, som brukes i Norge som en viktig kilde om tortur. torturkonvensjon (1984, artikkel 14) slår fast torturutsattes rett til «så fullstendig rehabilitering som mulig». 

I Norge skal rehabilitering for torturutsatte ivaretas innenfor det ordinære helsevesenet med ordinære terskler for henvisning til spesialisttjenester og med generelle ordninger for egenandel, frikort og pasienttransport. Det betyr vanligvis at tilbudet starter med fastlegen.

Torturutsatte kan også ha behov for sosial, juridisk og velferdsmessig rehabilitering. Sosiale og økonomiske forhold faller inn under NAV, eventuelt et flyktningkontor eller UDI, avhengig av hvordan kommunen er organisert, og den torturutsattes oppholdsstatus. Men å navigere og nå fram i systemene kan være vanskelig.

Torturskader vil vanligvis resultere i både somatiske og psykiske skader. Dersom overleveren ønsker det, er det viktig å utrede og dokumentere menneskerettighetsbruddet og skadene dette har medført. Utredning kan danne grunnlag for behandling og rehabilitering. 

For å finne ut hvilken hjelp som trengs, kreves det normalt en tverrfaglig tilnærming. Vi vet at tortur mot flyktningene ofte ikke blir fanget opp, dokumentert eller behandlet, fordi hjelpere ikke er oppmerksomme nok på problemet. De har manglende kunnskap.

De regionale Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) er et av få fagmiljøer som har nødvendig kompetanse. RVTS har tvungen migrasjon og flyktninghelse som et av sine definerte arbeidsområder, RVTS-ene har ansvar for veiledning og kompetanseheving i tjenesteapparatet. St. Olavs hospital, har en av landets ytterst få kliniske tilbud gjennom Poliklinikk for flyktningehelse, traumer og tortur, som driftes av RVTS Midt i Trondheim.

Med unntak av Istanbulprotokollen har vi ikke egne regler for helsemessig oppfølging av torturoffer, men retten til helsehjelp følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2a og §2 b som sier alle har rett til øyeblikkelig hjelp spesialisthelsetjenestelovens § 3 men Annen helsehjelp betinger lovlig opphold; men hva med De “papirløse” og retten til helsehjelp?

Selv et torturoffer uten lovlig opphold vil ha begrenset rett til helsehjelp, da den forskrift som regulerer dette ikke gir særlig unntak for torturofre. Rett til helsehjelp betyr ikke nødvendigvis kostnadsfri hjelp. Spesialisthelsetjenestelovens § 5 -3 omhandler finansiering av helsetjenester.

Hovedregelen er at den som ikke er medlem av Folketrygden eller er forsikret, må betale selv. men vi har et viktig unntak som sier at hvis pasienten ikke kan betale, må sykehuset betale §5-3,2.ledd i.f  

Norske myndigheter har lenge erkjent sitt ansvar overfor torturutsatte asylsøkere, anerkjent sentrale prinsipper og utviklet nødvendige faglige retningslinjer og retningslinjer med sikte på å sikre en tilfredsstillende ivaretakelse av helse og velferd for flyktninger og asylsøkere. Det er praksisen som ikke er god nok.

Det finnes dyktige eksperter på rehabilitering av torturofre ulike steder i Norge, men det å komme inn i et behandlingsløp er en tung og uoversiktlig prosess. 

Skal vi ta de internasjonale forpliktelsene våre skikkelig på alvor, trenger vi en sentral enhet som bistår de regionale helseforetakene og kan behandle mennesker med spesielt krevende utfordringer, slik som torturofre. Først da kan de få den hjelpen de har krav på, og behov for.