Omskjæring av kvinner og jenter, er forbudt i Norge i henhold til straffeloven av 2005 §§ 284 og 285 og det medfører fengselsstraff i inntil 6 år. Grov kjønnslemlestelse straffes med fengsel inntil 15 år. Praksisen strider mot grunnleggende menneskerettigheter, og mot FNs kvinnekonvensjon og barnekonvensjonen artikkel 24. Barnekonvensjonen slår fast barnets rett til høyest oppnåelige helsestandard og tilbud om behandling av sykdom og rehabilitering. 

Mange migrant-, flyktning- og asylsøkende kvinner og jenter har vært utsatt for ulike former for kjønnsbasert vold, enten i hjemlandet, under reisen til Norge eller ved ankomst. Det bør tas behørig hensyn til deres behov og omstendigheter, og tiltak tilpasset kjønn bør vedtas for å forhindre diskriminering, vold, trakassering, menneskehandel, tvangshijab, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre former for utnyttelse og overgrep.

Derfor må vi være opptatt av å hjelpe disse jentene, og forebygge tvangssituasjoner. Det som må på plass nå er gode rutiner og retningslinjer for hvordan etatene skal håndtere dette.

Kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er et inngrep som endrer eller fjerner ytre kjønnsdeler. Ifølge UNICEF har over 200 millioner jenter og kvinner blitt kjønnslemlestet over hele verden. Vi mangler sikre data på hvor mange kvinner og jenter som bor i Norgesom er kjønnslemlestet eller står i fare for å bli det. I 2015  bodde det rundt 17 300 omskårne kvinner og jenter i Norge. Mange av dem opplever sterke fysiske og psykiske smerter resten av livet, som en konsekvens av dette inngrepet. Mange av disse blir ikke identifisert før de blir gravid og kommer til sin første undersøkelse.

Å gi foreldre som får jentebarn en god og grundig informasjon, på sykehuset, om konsekvensene av kvinnelig omskjæringer, og straffbarheten og ulovligheten ved det i Norge, er essensielt. Dette krever at helsepersonell har tilstrekkelig kunnskap om kjønnslemlestelse.

Noen tror skikken er pålagt gjennom enkeltes religion, men ingen religion krever at jenter og kvinner skal kjønnslemlestes.

Flere kvalitative undersøkelser i Norge og i andre land viser at holdningen til kjønnslemlestelse endrer seg fra å positiv til negativ når man befinner seg i eksil. Denne endringen skjer vanligvis etter noen år i eksil og i land som tar sterkt avstand fra praksisen.

FNs mål er å få slutt på kjønnslemlestelse på verdensbasis innen 2030. Norske myndigheter støtter FNs mål og har flere tiltak mot kjønnslemlestelse i handlingsplanen kalt «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021-2024)» både i Norge og i det internasjonale arbeidet.

RVTS Midt og de øvrige RVTS-ene, NKVTS, IMDI, og mange helsetjenester, jobber bevisst med tematikken, men det er ikke nok.

Nettverksarbeid basert på «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021-2024)» mellom nasjonale og regionale aktører skal videreutvikles. Det gjelder ansatte i skoler og utdanningsinstitusjoner, barneverntjenesten, politi, familievern og i helse- og omsorgstjenesten, kommune, Nav, og mange andre tjenester.

Jenter kan trenge hjelp både til å avverge en kjønnslemlestelse og hjelp etter at en kjønnslemlestelse er utført. Å gi best mulig behandling og rehabilitering for kjønnslemlestelsesofrene er ikke valgfritt, men en forpliktelse for Norge, basert på Istanbul konvensjon, FNs mål, pasient- og brukerrettighetsloven osv. Men mange hjelpere er ikke oppmerksomme nok på problemet. De har manglende kunnskap. 

Alle ansatte og trossamfunn som kommer i kontakt med de som kan utsatt for kjønnslemlestelse har plikt til å søke å avverge en kjønnslemlestelse, uten hensyn til taushetsplikten. Dette kan gjøres ved en anmeldelse til politiet eller ved å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Det å ikke melde er straffbart ifølge §284 i straffeloven.