Glemt passord

Registrer deg

om du allerede er registrert.


Endre passord

Vel blåst internasjonal konferanse om Narrativ eksponeringsterapi !Skriv ut

Den 24. og 25. oktober ble den første internasjonale konferansen om Narrativ eksponeringsterapi holdt i Trondheim. Initiativtaker til konferansen var vår kollega Håkon Stenmark.

Bildet over: Katrin Glatz Brubakk, tidligere medarbeider i RVTS Midt, holdt et sterkt innlegg om flyktningers situasjon på Lesbos, Hellas.

Vi har tidligere intervjuet Stenmark om konferansens målsetting og innhold. Dette intervjuet kan du lese her.

Programmet med de ulike foreleserne finner du her.

Under konferansen tok Linda Falch seg tid til å snakke med to av deltakerne; Odd Harald Røkenes, RVTS Midt og Heidi Ringen, Nidaros DPS, Fosen-Teamet samt forsker / foredragsholder Amani Chibashimba, Vivo International, Kongo.

Gjennom samtalene forsøkte Falch blant annet å finne ut om Norge har noe å lære av andre land når det gjelder Narrativ eksponeringsterapi (NET) som tilnærming i traumearbeid. De tre samtalene følger under.

Samtale med Odd Harald Røkenes

-Hva synes du om denne konferansen, Odd Harald?

Dette er en meget relevant konferanse – den er en vekker for oss som er tilstede her.

-Hvorfor?

Jeg tenker at det Narrativ eksponeringsterapi bidrar med er å utvikle en metode som kan være til hjelp for de som er mest traumatiserte og som trenger behandling mest, det vil si mennesker som lever under krig og fattigdom. Det som er spesielt er at hjelpa i flere andre deler av verden ofte gis av mennesker som har opplevd mange traumer selv og som bor i lokalmiljøet. Det blir her fortalt at hjelperne får opplæring i NET, uten å nødvendigvis ha annen helsefaglig bakgrunn. Lange utdanningsløp blir rett og slett for kostbart å gjennomføre for folk flest. Hvis vi ser på dette i et verdensperspektiv så tenker jeg at vi kan lære mye av dette i den vestlige verden. Vi er nødt til akseptere at man må kunne drive terapi, selv om man ikke har utdanning, under forutsetning at man har en basis av kunnskap og vilje til å hjelpe. Jeg tenker det er veldig viktig, fordi alternativet er så mye verre; det at mennesker ikke får den hjelpa de trenger for å kunne fungere i samfunnet og i relasjon til andre. Det er en tankevekker.

-Skiller NET seg ut fra andre traumemetoder?

Ja, særlig ved at NET er en metode som er veldig tydelig innenfor et menneskerettighetsperspektiv. At man gjennom å samle historier kan skape dokumentasjon som er viktig når det gjelder menneskerettighetsbasert praksis og arbeid. Som for eksempel ansvarliggjøring av myndighetene når det gjelder den vedvarende traumatiseringen på Lesbos i Hellas.

Videre har flere varianter av NET blitt nevnt av foredragsholderne, for eksempel fortelles det om gruppebasert NET. Jeg tror at det er ganske viktig som en form for styrkende relasjonsarbeid. Det kan være kulturbyggende i miljøer som har vært preget av traumer. Den type praksis kan frigjøre sosial støtte mellom folk og inkludering av mennesker som ellers ville falt utenfor.

Flere foredragsholdere snakket om hvordan NET kan bidra til å bryte de onde voldssirklene som man så lett kommer inn i når man har vært utsatt for vold. I tillegg syns jeg det er et viktig perspektiv å ha fokus på å hjelpe både overgripere og ofre. Flergenerasjonsperspektivet har også blitt nevnt; hvordan vold kan gå videre i generasjoner. Og det har vært fokus på forskning som underbygger og gyldiggjør praksis med utgangspunkt i hvordan hjernen og epigenitikken fungerer.

-Hva har inspirert deg mest disse to dagene?

Jeg har blitt inspirert av et fagmiljø som ser ut til å løfte blikket litt. Fagfolk som ser seg rundt og bidrar med noe som på et vis utfordrer oss som driver med litt sånn navlebeskuende praksis. Jeg blir inspirert til å tenke at det finnes engasjement, håp og muligheter for folk å få hjelp; at terapi ikke bare skal være forbeholdt øvre middelklasse når det gjelder økonomi. Gjennom forelesningene har jeg også blitt mer bevisst på at behovene på verdensbasis er helt annerledes enn her hjemme. Det er håpefullt at land med helt andre midler får det til å funke.

-Tenker du at hjelpere i Norge har noe å lære her?

Ikke alle hjelpere føler seg bekvem med å jobbe med folks traumehistorier. Ofte tenkes det at traumatiserte må hjelpes i spesialisthelsetjenesten. Man skyver da fra seg en del pasienter som kunne fått hjelp på et lavere omsorgsnivå. Jeg mener at vi nå har den kunnskapen som trengs for å kunne jobbe med traumer mer konstruktivt, både i primær- og spesialisthelsetjenesten. I tillegg tenker jeg at det å jobbe med NET – blant annet det å tegne livslinje sammen med den hjelpesøkende – det bidrar til å skape en stuktur i folk sine liv. Det løfter opp også gode livserfaringer, reciliensfaktorer; det å integrere traumebearbeiding med identitetstryggende og styrkende arbeid. NET er jo en relativ ung terapiform, selv om måten man jobber på består av grunnleggende terapeutisk tilnærming som man finner igjen i mange andre terapiretninger. Det er bare at det kalles forskjellige ting. Det NET gjør er å bringe terapeutisk jobbing inn i et samfunnsperspektiv. Integrering av faglig arbeid og menneskerettighetsarbeid tenker jeg er helt nødvendig når man jobber innen traumefeltet. Jeg tror ikke man kommer bort fra det.

Samtale med Heidi Ringen

-Hva syns du om denne konferansen, Heidi?

Jeg syns den var veldig spennende fordi jeg fikk innblikk i alle bruksområder for Narrativ eksponeringsterapi – hvordan man kan anvende metoden i ulike settinger. Veldig spennende prosjekter som er i gang !

-Er NET som metode ny for deg?

Jeg har hørt om NET, men aldri brukt metoden selv. Det har jeg ikke lært under psykologutdanningen. Jeg husker at det var en frivillig forelesning på studiet hvor jeg fikk høre om NET for første gang. Ellers har jeg bare hørt at andre har brukt denne tilnærmingen.

-Hvor mye fokus er det på traumer generelt på psykologistudiet? Har du savnet noe?

Ja, jeg har savnet noe. Men jeg har ikke skjønt hva jeg har savnet før jeg begynte å jobbe. Særlig etter at jeg begynte å jobbe i spesialisthelsetjenesten, i Fosen-Teamet. I jobben møter jeg mange som har med seg mye traumer. På studiet har vi lært en del om hvordan traumer påvirker oss, men ikke egentlig hvordan man konkret skal jobbe med traumer. Så jeg har følt at jeg har manglet noen verktøy. Derfor har det vært inspirerende å være på denne konferansen hvor det presenteres en konkret metode for å jobbe med traumer.

-Kunne du tenkt deg til å lære mer om NET?

Ja, jeg føler at jeg kommer litt til kort pr. i dag. Det å ha en ramme for hvordan man skal jobbe tenker jeg er viktig, det kan gi mer trygghet i møte med folk som strever. Jeg tenker at det kanskje kan bli litt for mye fokus på det med stabilisering. Det er viktig det og. Samtidig trenger man noen verktøy for hvordan man jobber konkret med traumene. Det jeg liker med denne metoden er at det virker som at man kan bruke den kunnskapen man har fra før – at metoden har plukket fra ting som fungerer, både når det gjelder det emosjonelle-, det kognitive- og kroppslige aspektet. NET virker som en fin måte å hjelpe personen til å integrere sin egen historie. Kun fokus på stabilisering tror jeg kan komme i veien for bearbeiding. Men det er kanskje litt frykt for å gå inn i traumene hos mange terapeuter.

-Hvorfor tror du det er slik?

Jeg tror at man som behandler ofte kan gjemme seg bak en tanke om at det å snakke om traumer i detalj kan gjøre pasienten verre.

Samtale med Amani Chibashimba

-Why do you think Narrative Exposure Therapy is a good approach to treating the consequences of violence in Congo?

In NET we have had access to a treatment wich can be applied by someone who is not necessary an educated psychologist. With proper training any person can actually apply it – we have seen it work! And also I like NET because it makes mental health understandable to people who have no idea what mental health issues are about. Like I was saying in my presentation; sometimes people don’t even believe that someone can feel better just by talking to somebody. But with NET, even in the prosess of training people to learn the concept of how trauma effects the brain can make People better. It is just a matter of turning that possibility of someone to contextualize the traumatic event. In the context of Congo it fits perfectly.

-Yes, so you told us – that you have good experience with community workers using NET in Congo. Wheras in Norway we seem to think that one should be highly educated working at specialized trauma units to be able to help people with their traumas. What can Norway learn from your work in Congo?

Even my self with this whole idea of understanding trauma… Of course I knew trauma before I knew the treatment of trauma, because I have lived in a community in the context where I saw a lot of violence. When I grew up a lot of war was going on all the time and it was really difficult to understand for instance what happened after someone had experienced a trauma. But what I learned, and what is really important I guess of NET, is that progressively I came to understand NET; We are simply not adding anything of the experience of the person. I have personally treated people who have experienced inimaginable forms of traumatic events, and people who end up opening up to me about things that they have suffered.

There was this boy who told me that he had done something and that nobody in this world knew about it. He said he did it together with a friend of him. They killed somone horribly for no reason during the war. And he said: «My friend is dead, so no one on this earth – nobody knows about this event. And I have no reason to tell you, but I am am going to tell you.» So he tells me something really horrible that has been hunting him for years. And by talking about it… at a point he fell down and cried for I think half an hour. But I was there right next to him, letting him cry and giving him time to just reassure him I was there listening to him. And this kind of events… this is just one example… as we have plenty of examples where very, very young people would be in such trauma. And what I have learned by doing this, and what keeps us really going, is the fact that by doing an exposure on a trauma there is absolutely nothing you are teaching this person. Like I said – there is nothing you are adding on their story. Therefore; there is no way you can do harm. The actually harm will be not to talk about it.

When it comes to NET as a method it is important to insist on the proper way of doing it, like taking into concideration the person you have in front of you, but also your ability to take it as a therapist. You have to make sure that you can take it, that you can absorb it really. So for the new therapists; what we teach them is that it is not going to be a very nice story that you will hear. So make sure, even during the treatment, make sure if there is anything we can do for you, anything in your life that can really interfer with this, we should talk about that first. So it is important to make sure that the therapist will be safe enough. If he or she thinks that this will be difficult, then we offer someone to talk to right after the session.

I remember one counselor… she was doing the treatment of a man she identified with her own father; an old man, a very sexually oriented man. She knew it from the lifeline… she knew it was the next session they would go through something she felt extremely uncomfortable with. The solution was not changing the therapist, bacause it was an ongoing therapy. So before the session we talked together. We discussed how can you do this and what do you think is going to be the most challenging part and so on. And after the session I met her. And I asked how was it, did he respond properly and what happened? She said it was very difficult. He cried a lot. And I asked her: Do you think you were helping him? And she was extremely confident; because you know it from the way a person responds, the way you talk to the person. You know that immediately. The story of this man could have stayed hidden. He is given the choice you see. We tell people: «If you feel that you are not going to talk about this event, feel free to tell me. You can just go if you feel like it.» But the old man choose to tell the story, and the next session he was right there.

-I suppose people have an urge to tell because they are so lonely with all these stories?

Exactly. You can be lonely in a crowd of people. And this can even be worse as years go by. Not telling about it this old man would all the time see other men differently. And nobody would know about his story, and he feels really alone in a crowd. That is the worst feeling really; when it all gets stored up inside.

-So I guess… to get norwegian health workers, who are not specialized, to be more confident in doing trauma work, we will have to tell them about your experiences in Congo, tell them that it works in your country. Maybe that will give hope to thinking «I can do it, I am not hurting anyone by listening to the trauma story.»

Yes, I think you are right. And you know, in Congo there is no really clear distinction… Even the nurses themselves sometimes – they have been living i the society, studied there, and many of them have been sexually assaulted. So you can not really make a difference. But if you train a person as a nurse only it can be challenging – she will have plenty of things to do as a nurse. But if a person is only trained in NET he or she is just like a member of the community. You know the story already; that my neightbour was rejectd by her husband and so on. So the counsellor can easily approach the person and propose her sessions. And that is kind of how it can work. So for us, we want to go to the level of the community. There is the cultural barriers… if the counsellor is coming from the town and going to the village treating people, there is still a kind of barrier. But we work on it. We have to be present in the village, we have to kind of mingle with people, being supportive. But if it could be someone in the community it goes much better.

And here is the contrast… because very often the counsellor is one of them who have experienced horrible things. And everybody knows in a small community. In one village for instance, where we were treating all these girls who were ex combatants… After a few weeks in the willage it is like «Now your one of us. You are a member of the community now.» And it means a lot when someone tells you this, because everybody is related to everybody in theese villages. Which means that the bond are really tight. There is still interviolence in the community. At the same time the relations are as intimate as the violence can be. Which is kind of a complex issue.