Glemt passord

Registrer deg

om du allerede er registrert.


Endre passord

Tilstede i sin egen kroppSkriv ut

«Har det noen betydning at terapeuten er til stede i sin egen kropp?», spurte en kollega meg. «Nei, si det…?», svarte jeg. Samtidig kjente jeg nesten instinktivt, nettopp i kroppen, at det er helt avgjørende.

Jeg har hatt flere hjelpere som har evnet dette i varierende grad, og i behandling sanset jeg raskt om hjelperen var til stede eller ikke. Kanskje på mindre enn et øyeblikk. Fordi jeg hadde opparbeidet meg en særlig sensitivitet. Jeg måtte det, for å overleve det vonde jeg hadde opplevd i barne- og ungdomsår. Jeg hadde alle antennene ute, på leting etter fare, for å kunne oppdage den raskest mulig. For å kunne flykte eller stivne, og kanskje gjøre meg klar til kamp. Og selv etter at faren var over fortsatte jeg å være på vakt. Jeg ble god på å sanse hjelperen. God på å kjenne etter om det vanskelige kunne tåles av ham. Om det var velkomment, om det kunne tas imot. Jeg ble vàr på signaler – det som ikke ble sagt – og jeg valgte retning etter det jeg tolket hos hjelperen.

Jeg tror alle som går i terapi gjør det; holder tilbake når en aner behandlerens eller hjelperens mangel på interesse, forståelse eller tilstedeværelse. Kanskje hun forstår det som blir sagt fra et intellektuelt ståsted. Men hvis hun samtidig bygger en ubevisst mur mellom det hun hører og det hun ikke kan kjenne på selv, da kan hun i virkeligheten forstå lite. For selv om muren er usynlig, så sier den ofte mer enn all verdens ord. Når jeg sanset at hjelperen satte opp en slik mur mellom oss, forstod jeg at det som var vanskelig for meg ikke kunne tåles av henne. Og selv kunne jeg ikke tåle å ikke bli tålt. Skammen var stor nok fra før.

Kroppen er mer enn et objekt for estetiske forbedringer. I vår kultur er det allikevel en høy terskel for å kunne nærme seg hverandre uten skam og forlegenhet. Vi har blitt fremmedgjorte for kroppene våre og trives best med å holde hverandre på en armlengdes avstand. I en hjelperelasjon vil også hjelperen kunne fremstå som fremmedgjort. Det er min erfaring at dersom han ikke vedkjenner seg sine egne følelser, eller unngår å la seg berøre, vil framgang i behandlingen ofte utebli; -en kan ikke møte traumer og krenkelser bare med hodet. Kroppen må med hele veien, også hos hjelperen. Gode møter skjer ikke dersom han sitter på en pidestall, hevet over den han skal hjelpe. Å bli møtt med forklaringer, taushet eller oppmuntring når en viser frem det mest sårbare i seg selv kan kjennes som et svik. Skammen får næring i møte med den manglende anerkjennelsen. Når dette skjedde meg, slo jeg blikket ned. Jeg ble ganske god på å observere mine egne skotupper.

Hjelpere har også levd et liv med varierende innhold. Traumer og krenkelser er noe alle mennesker kan erfare i en eller annen form, og i større eller mindre grad. Som en del av livet. Derfor kan også hjelperen ha med seg vonde erfaringer i sin bagasje. Det betyr at hun kan risikere å møte sine egne traumer i møte med den som søker hjelp. Hun vil ofte kjenne seg igjen i den andres livserfaringer fordi de ofte er mer like enn ulike hennes egne. Men hva skjer dersom hjelperen synes det er vanskelig å gå inn i sin egen smerte? Hvordan kan det håndteres? Og hvordan kan hjelperens traumer være til hjelp?

Hjelperen må kjenne seg selv og sin egen livshistorie. Det innebærer å kunne tåle seg selv; å vedkjenne seg egne tanker, følelser og kroppslige erfaringer. Kanskje må han også ha erfart å bli avvist selv? Det er ikke lett å møte andres reaksjoner dersom en ikke kan stå i sine egne. Det er når hjelperen ikke greier å romme det som skjer i egen kropp at den usynlige muren settes opp. Uten at en nødvendigvis er klar over det selv. Det vil derimot den hjelpesøkende være; -jeg merket det med en gang hjelperen fjernet seg mentalt. Jeg erfarte det i egen kropp og måtte forholde meg til det. I taushet. Dermed ble muren mellom meg og hjelperen opprettholdt.

Anerkjennelse og gyldiggjøring av kroppens språk er helt essensielt i menneskemøter. Kroppen er ærlig. Det den fornemmer vil nesten alltid røpe det som skjer mellom oss mennesker. Utfordringen ligger i å høre etter hva kroppen forsøker å formidle. Det er når hjelperen er til stede i seg selv og erkjenner, anerkjenner og forholder seg til alle sine følelser og kroppslige fornemmelser at han kan hjelpe andre med å merke sine indre sansninger. For sensitiviteten går begge veier. En hjelper som lytter innover i seg selv kan lettere sanse hva som skjer hos den andre – det være seg uro, smerte, ubehag eller velvære. Det ordløse gir informasjon i møtet mellom de to – viktig informasjon som går tapt dersom hjelperen ikke evner eller våger å være tilstede i sin egen kropp. Når hun derimot kan romme det hun erfarer og sette ord på det, kan det føre til at den hjelpesøkendes følelser aktiveres og beveges.

Det var slike emosjonelle bevegelser som førte til framgang i min egen terapiprosess. Når hjelperen var tilstede i seg selv opplevde jeg at også mine følelser ble viktige. Det førte til at jeg kunne tillate meg å bli berørt selv; av min egen historie, min egen sorg og smerte. I slike møter lå det verdifull hjelp til å kunne bearbeide traumene jeg hadde med meg; hendelser som jeg hadde overlevd fysisk, men fortrengt emosjonelt.

Når kropp og hode drar i felles retning, da skjer det endring. Først da kunne jeg se klarere. Dermed ble det mulig å velge hvilke veier jeg ville gå videre.

 

Skrevet av Julie Frigård Storsve, erfaringskonsulent ved RVTS Midt.

Publisert: 22.03.2018