Endring gjennom barndommens smerteSkriv ut

Uten at vi er klar over det blir vi daglig bombardert av en mengde emosjoner. Men selv om emosjoner er viktige på lik linje med sansene våre strever mange med å forholde seg til dem. Det gjelder særlig de ubehagelige emosjonene.

I denne artikkelen vil jeg forsøke å synliggjøre hvordan unngåelse av emosjonell smerte kan føre til vanskelige liv. Og hvordan kjærlighet, omsorg og god hjelp kan skape endring.

Det kan være nyttig å skille mellom emosjoner og følelser. Evolusjonsmessig er emosjoner langt eldre enn følelser. De har helt siden livets opprinnelse utgjort en grunnleggende mekanisme for menneskers og dyrs drifter, handlinger og overlevelse.

Emosjonene utspiller seg i «kroppens teater», ifølge nevrofysikeren Antonio Damasio. Der kan de kjennes, fra den høyeste glede til den den dypeste smerte. Emosjoner utgjør således de kroppslige reaksjonene som oppstår når behov enten blir tilfredsstilt eller undertrykt. De er synlige for andre ved at de gjenspeiles i ansikt, stemme og handling.

Følelser derimot oppstår når sinnet har oppfattet emosjonen og individet opplever den bevisst. I det norske dagligspråket brukes følelser også om emosjoner, mens det her skilles mellom de to betegnelsene for å få frem Damasios poeng.

Når barnets behov ikke blir møtt eller det utsettes for krenkelser og traumer, vil barnet forsøke å beskytte seg. Ulike forsvarsmekanismer vil da ta over som ubevisste hjelpere. Det skjer for at barnet ikke skal bli overveldet av emosjoner som frykt, skam, tristhet eller hjelpeløshet. En kan si at vonde, så vel som gode emosjoner, fengsles bak en indre mur som er tykk nok til å forhindre at de trenger igjennom til bevisstheten.

Psykologiske forsvarsmekanismer kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter. Når voksne fremstår som skremmende og uforutsigbare, vil barnet ofte først respondere med å bli mer medgjørlig og føyelig. Hvis slik atferd ikke skaper mer trygghet for barnet kan andre forsvarsmekanismer overta. Disse er i litteraturen kjent som kamp- eller flukt-responser. Både mennesker og dyr vil forsøke å forsvare seg eller komme seg unna truende situasjoner.

For barn som blir utsatt for svært alvorlige traumer, som fysisk vold eller seksuelle overgrep, vil det ikke være mulig å forsvare seg med kamp eller flukt. Frys-responsen kobles da inn og gjør barnet mer eller mindre ubevegelig. Det er to typer frys-reaksjoner. Den ene sørger for at barnet stivner til – blir «stiv av skrekk» – samtidig som den kroppslige aktiveringen er høy. Den andre frys-reaksjonen innebærer overgivelse i form av kroppslig og mental nummenhet. I ytterste konsekvens kan denne tilstanden føre til besvimelse og fysisk kollaps. Begge frys-reaksjonene ivaretar barnet slik at det skal kjenne minst mulig smerte.

For at barn skal kunne holde vonde og smertefulle emosjoner på avstand også etter at faren er over, må forsvarsmuren passes godt. Dette gjøres av «emosjonsvoktere», det vil si forsvarsmekanismer som ligner de som ble tatt i bruk under traumet. Deres jobb er å blokkere den opprinnelige emosjonelle smerten. Vokterne er mest aktive når barnet blir påminnet tidligere vonde hendelser. Da vil ulike varianter og grader av medgjørlighet, kamp, flukt, tilstivning og overgivelse aktiveres, avhengig av hva som beskyttet barnet best under traumet.

Emosjonsvokterne kan komme til syne på mange måter. Barnet kan gi uttrykk for smerte i form av blant annet flinkhet, sinne, raseri, sjalusi, arroganse, avvisning, tilbakeholdenhet, likegyldighet eller fjernhet. En kan si at disse væremåtene opptrer i smertens tjeneste. De utgjør følgelig maskene som barnet, og siden ungdommen og den voksne, tar på seg i møte med omverdenen.

Hvis overgivelse har vært nødvendig under traumet vil denne forsvarsmekanismen ofte slå inn også i ettertid. Barnet kan da være vanskelig å få kontakt med, falle helt bort bevissthetsmessig eller kollapse fysisk. Denne vokteren tar ingen sjanser; når gamle minner trigges sørger den for å holde smerten i et jerngrep.

Å holde tilbake pusten gir også beskyttelse mot ubehag. Dype åndedrag kan true med å puste liv i utålelige emosjoner, som frykt, skam og avmakt. Det katastrofale kan da skje; den nødvendige forsvarsmuren vil kunne stå i fare for å rase sammen.

Det kan være lett å glemme at barn som viser fysisk utagering, eller som fremstår som frekke, avvisende eller «fjerne», i realiteten reagerer normalt. Det er det barnet har opplevd av traumer, krenkelser eller fravær av omsorg og kjærlighet som er unormalt. Ved å skyve sine voktende væremåter foran seg forsøker barn å ivareta seg selv, mens de opprinnelige emosjonene er fanget bak ugjennomtrengelige murer.

Så hva kan voksne gjøre når barn strever etter traumer? Hvis barnet fortsatt er i fare, må det hjelpes ut av situasjonen. I trygge omgivelser kan mye gjøres med kjærlighet og omsorg. De psykiske og kroppslige symptomene vil ha dårlige kår om barnet blir møtt med anerkjennelse, varme og forståelse. Hvis den voksne ser på barnet som vanskelig og problematisk, og ikke er i stand til å se smerten bak atferden, kan det oppleves som et nytt svik for barnet.

For å kunne møte barnet og dets smerteuttrykk på en god måte kan det hjelpe at den voksne kjenner seg selv og sin egen livshistorie. Når en ikke er bevisst egne vonde barndomserfaringer kan «de verste» sidene ved barnet utgjøre en trigger. Barnets reaksjoner kan vekke minner om hvordan en selv ble avvist, misforstått eller krenket av sine omsorgspersoner i barndommen. Det kan føre til at foreldre møter barns forsvar med eget forsvar, uten å være klar over det selv.

Når en som voksen vet om sine triggere, og hvor de kommer fra, kan det forhindre overføring av uheldige reaksjonsmønstre til neste generasjon. Foreldres bevissthet om egne barndomserfaringer kan dermed bidra til å bryte den såkalte «arvesynden». Det innebærer at en som voksen i møte med barnet er i stand til å ta innover seg barnets verden, uten å bli farget av sitt eget ubehag. Det kan gjøre det lettere å møte de ulike smerteuttrykkene som barn viser, uten å gå i forsvar selv. Når barnet opplever å bli sett og tålt av sine omsorgspersoner vil forsvarsmuren etter hvert bli overflødig. Den frigjorte kapasiteten som tidligere var bundet opp i beskyttelse kan dermed brukes på lek, læring og trygg tilknytning til andre.

Ikke alle barn får den anerkjennelsen og hjelpen de trenger for å kunne legge vonde erfaringer bak seg. Som ungdommer og voksne kan de da oppleve livet som vanskelig og belastende, selv om de ytre sett har det bra. Det krever mye å ha emosjonsvokterne i arbeid. Uten god hjelp vil kampen mot gammel smerte på sikt kunne føre til mental og kroppslig utmattelse og slitenhet. Fysiske spenninger fører ofte til fysiske smerter. Denne merbelastningen kan resultere i en ond sirkel, der den fysiske smerten dominerer over den psykiske.

Å være alene med intense emosjoner kan føre til selvmordstanker. Det gjelder ikke bare traumeutsatte, men kan også skje andre som befinner seg i vanskelige livssituasjoner. Altfor mange går til det skrittet at de tar sitt eget liv. Det er kanskje ikke livet selv en ønsker skal være over, men en utålelig indre smerte. At noen fanger opp alvoret og tør å spørre direkte om selvmordstanker, kan være livbergende. Det kan gi håp om at situasjonen kan endre seg og at det er hjelp å få.

Det er gjerne selvmordstanker, angst, depresjon og relasjonelle vansker som bringer folk til terapi. Traumebehandling innebærer at en i en trygg hjelperelasjon gradvis eksponeres for fortrengt emosjonell smerte og ubehag. I noen terapier kan eksponering skje gjennom erfaringsbaserte tilnærminger, uten at en trenger å knytte bevisste tanker til traumehendelsen. Drama-, kunst- og musikkterapi er eksempler på dette.

Andre former for bearbeiding innebærer at den som søker hjelp forteller om sine vonde barndomserfaringer og gjenopplever dem i detalj. Endring kan da skje ved at det gjennom terapien skjer en transformasjon i sinnet fra ubevisste emosjoner til bevisste følelser. Emosjoner er som nevnt kroppslige, mens følelser utspiller seg i «sinnets teater», i følge Damasio.

Følelser antas å være noe mer enn emosjoner. En følelse oppstår når en har blitt klar over emosjonene sine. Da er det mulig å navngi dem som følelser, koble dem til egne ønsker og behov og uttrykke dem ovenfor andre. Mer bevissthet gjør at en bruker mindre krefter på å holde gammel smerte unna, slik at en kan fokusere på livet her og nå.

Det betyr at det ikke er emosjonell smerte, men unngåelse av den som gir psykiske helseplager. Samarbeidet mellom kropp og psyke innebærer at krenkelser og traumer nesten alltid vil ramme mennesket som en helhet. Psykiske helseutfordringer vil derfor komme til uttrykk både fysisk og psykisk.

Jeg har tro på at en må gjennom de vonde minnene for å kunne frigjøre seg fra dem:

«For å forlate et sted må en først ankomme dette stedet» (Greenberg 2010)

I terapi innebærer det at en trenger å gå tilbake til smertens opprinnelse og gjenoppleve den, for å kunne gå videre.

Emosjoner kan sammenlignes med bølger på åpent hav. Bølger kan bli mange meter høye, men selv en tsunami vil etterhvert avta i styrke og til slutt flate ut. På samme måte kan overveldende emosjoner miste sin kraft hvis en får hjelp til å bygge ned forsvarsmuren og håndtere det vonde som skjedde. For å kunne gå gjennom barndommens smerte sammen med den den hjelpesøkende kan også hjelperen ha nytte av å kjenne sin egen historie med smerte og tap. En mer robust hjelper vil lettere kunne «stå i det» når forsvarsmuren raser sammen.

Ofte fører slike emosjonelle rystelser til et vendepunkt i en terapeutisk prosess; når den som søker hjelp opplever at hjelperen tåler det som kommer, er det mulig å tåle seg selv. Først da kan en legge fortiden bak seg – som vonde minner en kan leve videre med.

Skrevet av Linda Falch, Rådgiver, RVTS Midt

Publisert 08.02.2018.

 

Artikkelen er basert på Linda Falchs masteroppgave i psykisk helsearbeid: Trygghet og kontroll i avgjørende terapeutiske vendepunkt. En kvalitativ studie av klienters erfaringer med helhetlig traumeterapi.