Glemt passord

Registrer deg

om du allerede er registrert.


Endre passord

«Emotion Revolution – Don`t just talk about it !»Skriv ut

Den første internasjonale emosjonskongressen gikk av stabelen i Bergen 17. – 19. april 2018. Her ble internasjonal forskning og kliniske erfaringer innen noen av verdens fremste følelses- og opplevelsesorienterte terapiretninger presentert.

Til sammen hadde 700 personer fra 30 ulike land meldt seg på Emotion Revolution – kongressen, ledet av den kjente journalisten og TV-personligheten Siri Lill Mannes. Kongressen ble arrangert av Institutt for psykologisk rådgivning (IPR) i Bergen. Anne Hilde Vassbø Hagen, psykologspesialist og daglig leder ved IPS Bergen og Oslo, har vært en av frontfigurene i planlegging og gjennomføring av kongressen. Hun og hennes kollegaer mener at vi trenger en emosjonell revolusjon for å løfte frem terapiretninger som vektlegger følelser og kropp i psykoterapi. I kongressens program sier hun følgende om hvorfor vi trenger en følelsesrevolusjon:

-It is needed to to improve our understanding of emotions and how they change. It is needed to lay out the ground for further research on emotions in the field of psychotherapy. It is needed in order to influence the current zeitgeist (norsk: «tidsånd») by communicating knowledge to the world about the importance of experiencing and processing emotions. And it is needed in order to make the world a more emotion friendly place.

Seks terapeuter og seks faglige tilnærminger

Kongressens seks hovedforelesere var Leslie Greenberg, Allan Abbas, Diana Fosha, Paul Gilbert, Janina Fisher og Stephen Hayes. Under følger en kort presentasjon av deres faglige tilnærminger.

Emotion Focused Therapy (EFT)

Dr. Leslie Greenberg er hovedpersonen bak utviklingen av Emotion Focused Therapy (EFT) for enkeltindivider og par. Det er også utviklet en evidensbasert tilnærming for komplekse traumer basert på de samme prinsippene. EFT er en «bottom up» prosessering, basert på en antakelse om at emosjonell bearbeiding av negative emosjoner, som tristhet, skam og frykt, er sentral for endring. Greenberg er opptatt av hvilken verdi og funksjon følelsene våre har, og hva som skjer når de ikke fungerer hensiktsmessig. I følge Greenberg er det viktig å rette oppmerksomhet mot de vonde følelsene, for at endring skal kunne skje på sikt; «You have to feel emotion in order to heal emotion». Å forsøke å unngå ubehagelige følelser ved å ikke kjenne på dem viser seg å være lite hjelpsomt. I terapi innebærer det at en trenger å gå tilbake til smertens opprinnelse og gjenoppleve den for å kunne gå videre: «En må ankomme et sted for å kunne forlate det», sier Greenberg. Følelser endres gjennom en prosess der de blir erstattet med andre følelser, ikke gjennom å tenke på følelsene.

Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy (ISTDP)

Dr. Allan Abbas er en sentral fagperson innenfor Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy. Denne terapiformen er i stor grad basert på Habib Davanloos forskning og teoriutvikling, men bygger også på andre fagtradisjoner, blant annet John Bowlbys tilknytningsteori og David Malans tenkning om psykologiske konflikter. Terapiformen fokuserer på å hjelpe mennesker med tilknytningstraumer til å bryte gjennom det psykologiske forsvaret de har bygget opp for å holde unna skremmende og smertefulle opplevelser og følelser de har opplevd i tilknytningsrelasjoner. Slike forsvarsmønstre gir opphav til angst, mellommenneskelige vansker og somatoforme reaksjoner. Terapiformen er intensiv; terapeuten legger vekt på å “låse opp” pasientens underbevissthet slik at komplekse følelser kan oppleves og uttrykkes (sinne, frykt, sorg og positive følelser). For å intensivere denne prosessen legger terapeuten et visst press på pasienten, særlig når det gjelder å snakke om og å uttrykke følelser. Gjennom prosessering av disse følelsene søker man at det problemskapende psykologiske forsvarsmønsteret skal minskes eller forsvinne, slik at pasienten kan være nærmere seg selv og andre mennesker, og oppleve en større grad av selvaksept.

Accelerated Experiental Dynamic Psychotherapy (AEDP)

Dr. Diana Fosha er grunnlegger av Accelerated Experiental Dynamic Psychotherapy. Dette er en healingbasert, transformasjonsorientert psykoterapimodell, særlig rettet mot traumatiske livshendelser. Hennes modell har røtter i utviklingsteori, kroppsorienterte tilnærminger og nevropsykologi. Fosha mener at alle mennesker har et indre potensiale for vekst og helning. Som i andre emosjonsbaserte terapiretninger vil endring også i AEDP være er et resultat av bearbeiding av fortrengt emosjonell smerte. I tillegg spiller metaterapeutisk prosessering en sentral rolle i AEDP. Det innebærer i følge Fosha å utforske nærmere hvordan endringen i seg selv oppleves av klienten; «Hvordan kjennes det å føle seg bedre?» Det eksplisitte fokuset på det gode ved endringsopplevelsen vil dermed aktivere en dypere endring i klienten; «another round of transformation», slik Fosha selv uttrykker det. Prosessering av det positive er noe hun mener skiller AEDP fra andre følelsesorienterte terapier.

Compassion Focused Therapy (CFT)

Dr. Paul Gilbert er grunnlegger av Compassion Focused Therapy. Denne terapiformen er influert blant annet av evolusjonspsykologi, utviklingspsykologi, buddhistisk psykologi, kognitiv psykologi og nevrovitenskap. Hovedfokuset er å hjelpe mennesker til å utvikle selvaksept og evnen til medfølelse (compassion) med seg selv og andre. Dette skjer gjennom øvelser og erfaringer som fremmer opplevelser av varme, trygghet og omsorg. Terapien er særlig rettet mot mennesker med høy grad av selvkritikk og skamfølelse, noe som antas å være en konsekvens av overgrep, mobbing, forsømmelse eller mangel på varme og kjærlighet i personens opprinnelsesfamilie.

Sensorimotor Psychotherapy (SP)

Dr. Janina Fisher en kjent terapeut innen Sensorimotor Psychotherapy, en kroppsorientert psykoterapimodell utviklet av Pat Ogden. Metoden er basert på enkle, men effektive kroppsorienterte intervensjoner, hvor målet er å gjenkjenne, sette ord på og utforske traumerelatert somatisk aktivering. Via kroppen blir klienten også klar over og kjent med egne følelser. Å bli kjent med sine egne følelser er i følge Fisher er en forutsetning for å lege seg selv og gjennomgå en endringsprosess. Samtidig fremhever hun at følelser ikke er nok; det er også viktig å forsøke å finne ut hva de vil oss, og hvordan de kan være til hjelp i hverdagen.

Acceptment and Commitment Therapy (ACT)

Dr. Stephen Hayes er kjent for utvikling av Acceptment and Commitment Therapy. Hayes` tenkning har røtter i Skinners radikale behaviorisme, men er også influert av andre tilnærminger, blant annet kognitiv terapi. ACT legger vekt på å hjelpe mennesker til å utvikle større grad av psykologisk fleksibilitet. Emosjonelt smertefulle relasjonelle erfaringer fører til at mennesker rømmer fra sine egne følelser og utvikler psykologisk rigiditet. I ACT legger man vekt på å være i kontakt med nået, akseptere de følelsene, tankene og sansningene som trer fram, se seg selv som en kontekst der ting skjer, løse opp i rigide mønstre og forplikte seg selv til å handle i pakt med sine verdier. I det terapeutiske arbeidet bruker man ulike metoder som fremmer aksept, mindfulness, atferdsendring og psykologisk fleksibilitet.

Er følelser nok?

I paneldebatten tredje dag får Fisher i oppgave å stille et spørsmål til de andre foreleserne, og hun spør: «Er følelser nok?». Alle de seks debattantene er enige i at følelser ikke er nok. Det er også viktig å hjelpe klienter med å knytte mening til følelsene og kroppsfornemmelsene som kommer opp i terapi. De er imidlertid enige om at følelser spiller en helt avgjørende rolle for endring i psykoterapi. Samtidig legger de vekt på at det det må være rom for mange ulike terapeutiske tilnærminger for at samfunnet skal gå fremover. Vi trenger tilnærminger som favner om både emosjonelle, kroppslige, relasjonelle, kognitive og kulturelle aspekter .

Leslie Greenberg bruker en metafor for å understreke emosjonenes betydning i terapi: Følelsene er kongen som sender beskjeder ut til kongeriket (kroppen). Tankene er budbringeren, men det er ikke de som har kommet opp med budskapet. Alle de seks debattantene understreker dette; psykiske problemer kan ikke løses utelukkende med kognitive teknikker. For å kunne gå videre og frigjøre smerten trenger en å gå til det vondes opprinnelse. Når de opprinnelige følelsene får slippe til gis det mulighet for å kjenne på nye følelser som har vært fortrengt. På den måten kan følelser endres med følelser.

Hva er likt og ulikt?

For å demonstrere sine metoder viste foreleserne flere videoer fra egne terapisesjoner. Gjennom disse kom det frem mange likhetstrekk når det gjelder måten å samtale med klientene på, selv om metodene beskrives som ulike tilnærminger. Alle tilnærmingene legger vekt på å komme nærmere følelsene. De er noe mer ulike når det gjelder måten å bearbeide, regulere og leve ut følelsene på, selv om alle terapiformene har fokus på regulering. De er også ulike når det gjelder i hvilken grad de legger vekt på å gi klienten korrektive emosjonelle erfaringer; gode opplevelser som en emosjonell motsats. Dessuten er de forskjellige når det gjelder i hvilken grad de vektlegger her-og-nå-situasjonen eller klientens tidligere livserfaringer.

Samtlige innledere fremhever betydningen av en trygg og tilstedeværende terapeut som er i stand til å romme klientens følelsesuttrykk. En god relasjon blir sett på som en forutsetning for å kunne møte egne følelser i bearbeidingsprosessen. Empati og medfølelse blir vektlagt som en viktig endringsfaktor. Når de vonde følelsene kobles til noe trygt i en hjelpende relasjon, kommer klienten seg lettere gjennom smerten uten å ta i bruk det gamle forsvaret.

Hva som kreves av terapeuten for å kunne stå i følelsesstormer ble lite tematisert på konferansen. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken betydning det har at terapeuten kjenner seg selv og sin egen livshistorie. Utformingen av terapeutrollen er forskjellig innenfor de ulike retningene, særlig når det gjelder grad av styring. I ISTDP kan terapeuten være ganske pågående, mens terapeutrollen i CFT er mer preget av å følge klientens prosess med mildhet og medfølende omsorg.

I paneldebatten ble også legenes tendens til å bruke medikamenter mot psykisk smerte tematisert. I følge Alan Abbas bunner dette i et kunnskapsproblem; når leger fortsetter å skrive ut medisin er det fordi de ikke har kunnskap nok til å velge andre alternativer. Det er en måte å flykte fra frykt på, sier han.

En ny revolusjon?

For 50-60 år siden skjedde det et paradigmeskifte innen psykologien, kjent som den kognitive revolusjonen. Atferdspsykologien måtte vike plass for den nye kognitive psykologien. Den hadde sitt utgangspunkt i en mangfoldig psykologisk grunnforskning, der man la stor vekt på å studere tenkning og de komplekse prosessene som skjer mellom stimulus og respons, ikke bare den ytre atferden. Forskere og fagfolk ble opptatt av det som skjer i hodet på folk, og av samspillet mellom ytre forhold og indre, kognitive prosesser. De siste 40 årene har kognitiv atferdsterapi vokst fram som den dominerende terapiretningen i den vestlige verden.

Står vi nå foran et nytt paradigmeskifte, en emosjonell revolusjon, der følelsene og kroppen får langt større vekt når det gjelder å forstå og endre psykologiske prosesser og atferd?  Mye kan tyde på det. Dette skiftet har blant annet sin bakgrunn i nyere hjerneforskning. Denne forskningen viser at følelser og kroppsopplevelse har grunnleggende betydning for høyere kognitive funksjoner og for atferd (Antonio Damasio m.fl.). Forskning på speilnevroner og utviklingspsykologisk forskning har også hatt stor betydning for utviklingen av emosjons- og kroppsorienterte terapier. Mange av disse terapiene har røtter tilbake i terapeutiske metoder som det er omfattende klinisk erfaring med, særlig innenfor humanistisk psykologi, kroppsorienterte terapier og til dels psykodynamisk terapi. Disse «mykere» terapiformene, som befinner seg innenfor en fenomenologisk, kvalitativt orientert forskningstradisjon, blir nå reaktualisert og gyldiggjort blant annet på grunnlag av nyere hjerneforskning, utviklingspsykologiske forskning, stressforskning og traumeforskning.

Dersom terapiene skal få gyldighet i klinisk praksis er det viktig at de utvikles og underbygges av god forskning, i tillegg til dokumentasjon av kliniske erfaringer og brukererfaringer. Dette vil ta tid. Det finnes imidlertid en god del studier når det gjelder flere av disse tilnærmingene, både kvantitative og kvalitative, og det kommer stadig flere.

I tillegg til de seks tilnærmingene som ble presentert på konferansen er det en lang rekke andre terapitilnærminger som har fokus på å kjenne på følelser og å finne gode måter å regulere følelsene på i mellommenneskelig kontakt. Dette gjelder for eksempel Somatic Experiencing, Narrative Exposure Therapy, Prolonged Exposure Therapy, Imagery Rescripting and Reprocessing Therapy, Pesso Boyden psykomotorisk psykoterapi, psykodramaterapi, dramaterapi, musikkterapi, danse- og bevegelsesterapi, kunst- og uttrykksterapi, gestaltterapi, mentaliserings- og mindfulness-baserte terapiformer, samt tilnærminger som inkluderer berøring, som InnerLifeTerapi og Rosenmetoden.

Kanskje er revolusjonen allerede i gang?

 

Skrevet av Odd Harald Røkenes og Linda Falch, rådgivere ved RVTS Midt.

Publisert 04.05.2018